Sissel & Bonnie                                            Paal Bonnie                              Henrik & Jostein

Bonnie og Henrik på båttur. De neste bildene viser kattene våre Buster, Bacchus (som nå er død) og Baltus. Hele B-gjengen!

Sissel og Nazario, katten som kom til familien vår i november 2008.

Fotograf: Helle K. Hagen

Historie:
Jeg har vært glad i dyr så lenge jeg kan huske. Familien min har alltid hatt katt. Den første jeg husker var den selvsikre Buster (i papirsekken) som i voksen alder bestemte seg for å flytte hjem til oss. Senere fikk vi den lille og forsiktige Simen (til høyre). Kattene har alltid vært sentrale familiemedlemmer.  

Jeg har alltid likt hunder og hester også. Fra jeg var fire – fem år gammel passet jeg andres hunder. Naboens lille beagle var min faste turkamerat. Han var snill som dagen var lang, men han likte å jage katter. En tur husker jeg enda, Jeppe så en katt og bykset til. Femåringen i andre enden av båndet hadde verken krefter eller kilo nok til å stå imot med, så jeg ble slept innover skogen. Hendelsen endte med brukket krageben og sykehusbesøk, men jeg var fortsatt glad i Jeppe, og like ”hundegal” som før.

Senere ble labradoren Kaisa min følgesvenn i mange år. Hun var super, og dagboken min er spekket med gode minner fra årene med henne. Det var en trist dag da eierne flyttet og jeg måtte ta farvel med henne.

Jeg passet andre hunder etter dette, men fant ikke en jeg likte like godt. Dette var på åttitallet, og de fleste hundeeierne brukte brutale treningsmetoder. Jeg slet med å oppnå et tillitsforhold til hundene slik det hadde vært mellom Kaisa og meg. Jeg husker noen av disse hundene. Jeg får nesten tårer i øynene når jeg tenker på dem. En av dem tok jeg med på joggetur, eller rettere sagt, jeg forsøkte å jogge med den. Hver gang foten min slo i bakken la hunden seg ned. Den var livredd. En erfaren hundeeier fortalte meg at jeg måtte sette meg i respekt. Måten å gjøre det på var å løfte hunden opp mot en vegg, og vri halsbåndet rundt og rundt, så det ble strammere og strammere. Han pleide å gjøre dette med hunden med jevne mellomrom, helt til den segnet om av utmattelse. En av hundene han behandlet slik var imidlertid ”hard” som han sa, og bet han da han prøvde å kvele den. Denne hunden måtte få samme behandling mange ganger før den ”gav seg”. For meg var det et sjokk å oppleve at dyr ble mishandlet. Opplevelsen gjorde noe med meg. Det skapte sår i meg som aldri vil gro, men først og fremst fikk det meg til å ta stilling til hvordan jeg ønsker at dyr skal, og ikke skal, behandles. Som 11-åring meldte meg inn i organisasjoner som jobber for dyrs beste, og jeg er fremdeles medlem i noen av dem.

Mye av gleden med å jobbe med andres hunder hadde naturligvis lagt seg. I stedet åpnet det seg en ny mulighet til å bygge en relasjon med et dyr, denne gangen en hest. Nixon var en gammel dølehest som dessverre hadde fått en del helseplager. Nå kunne han bare rides forsiktig noen få ganger i uka. Jentene som hadde holdt på med han tidligere mistet interessen nå som han det var slutt på galoppturene. Etter noen måneder hadde jeg ansvaret for hesten alene. Jeg storkoste meg med denne hesten, og var sammen med han hver dag. Dessverre ble han etter hvert så syk at han måtte avlives. Etter noen lange måneder kjøpte Laila en ny hest. Nå var det fjordingen Blakken som flyttet inn i stallen. Over natten hadde de ”gamle” stalljentene fått tilbake hesteinteressen, og de prøvde å presse meg ut. Heldigvis fikk Laila med seg det som skjedde, og hun gav meg alt ansvaret for hesten. En stund senere kjøpte hun en hest til, slik at vi hadde hver vår hest. Jeg fikk ”frie tøyler” med Blakken, og hadde han som om han var min egen. Blakken var kraftig bygd, men bevegde seg godt og var positiv til all trening. Blakken og jeg lærte hverandre opp, og jeg er egentlig litt imponert når jeg tenker tilbake på alt vi utrettet. Vi hoppet hindre som var 1,20 meter høye, vi trente dressur, red tur, badet, kjørte slede og vogn, var på joggeturer og så videre.

Tredjeåret på videregående skole ble et travelt år. Jeg var avisbud, og for å spare tid slo jeg to fluer i en smekk og red rundt med avisene. Vi var nok litt av et syn der vi kom i skumringen med saltaskene fulle av aviser! Nå fikk vi lønn for alt dressurarbeidet. Det var ikke få postkasser hesten måtte lirkes inntil i løpet av en kveld. Noen steder ventet han ubundet i oppkjørselen, mens jeg løp til døra med avisen. Bare en gang fant han ut at dette var en utmerket anledning til å ta fri fra ”jobben” og løpe hjem!

Jeg er takknemlig for at jeg fikk tilbringe så mange av ungdomsårene mine i stallen til Laila. Hun er dyktig og seriøs og hestene hennes har det godt.

I ungdomstiden leste jeg en artikkel i et hesteblad som gjorde inntrykk på meg. Jeg skrev et brev til artikkelforfatteren om noe jeg lurte på. Noen dager senere lå det et tykt brev og ventet på meg i postkassen. Turid Rugaas hadde sendt meg et brev på flere maskinskrevne sider! Spørsmålene mine ble tatt på alvor, og jeg fikk grundige og utfyllende svar. Hun poengterte hvor viktig det er å prøve å forstå hesten, ha respekt for den, være følsom og jobbe konsekvent. Hun skrev at et av målene mine som rytter burde bære å ha en følsom hånd og et så godt samspill med hesten at jeg (billedlig sagt) kunne bruke sytråd i stedet for tøyler. Jeg hadde brevet og holdningene i det i ”bakhodet” i årene som kom. Mange år senere fant jeg igjen dette brevet, og jeg må si det imponerte meg. I mellomtiden hadde jeg opplevd trenere med helt andre holdninger. De prøvde aldri å forstå hesten, og de straffet dyrene. Å finne igjen dette brevet føltes som å ”komme hjem”, -endelig et menneske som har kunnskap og forståelse for de dyrene hun jobber med. Hun samarbeider med dyrene i stedet for å tvinge dem.

Jeg deltok på det som var av kurs der jeg bodde. Et høydepunkt for meg var da jeg reiste til Norsk hestesenter, Starum på et trinn 0 (null)-kurs. Kurset varte en hel måned, og vi fikk undervisning i sprang, dressur, kjøring og teori. Kurset var en bekreftelse for meg at dette var noe jeg virkelig ville drive med fremover.

De to første ukene hadde jeg ridd en liten hoppe som jeg likte kjempegodt. Dessverre var det en av de andre kursdeltakerne som strevde med sin hest. Instruktøren bestemte at vi to skulle bytte hest, og jeg følte at jeg byttet fra Mercedes til Lada... Ekstra synd var det at jeg bare hadde to uker på meg til jeg skulle ri en ”eksamen”, et dressurprogram. Jeg grudde meg til konkurransen, for jeg følte at samspillet mellom hesten og meg ikke var som det burde. Programmet gikk noenlunde greit, men jeg var langt fra fornøyd. Da jeg fikk dommerprotokollen så jeg at poengsummen var OK, men ikke noe å skryte av. Men: Nederst på arket hadde dommeren skrevet: ”Du har talent, se til at du får hjelp til å utvikle deg”.

Dommeren jobbet til daglig som dressurlærer ved rideinstruktør-utdannelsen. Den positive kommentaren hennes fikk stor betydning for meg. Jeg fikk det lille puffet som skulle til, og bestemte meg for å satse på hest på heltid. Jeg reiste til England og hadde en lærerik tid ved et veldrevet ridesenter der. Senere tok jeg utdannelse som rideinstruktør. Jeg kjøpte hesten Perhaps, som jeg lærte mye av. Etter endt utdannelse begynte jeg å jobbe ved Drammen Rideskole. Sjefen min var den anerkjente rytteren Lars Rasmussen, og jeg utviklet meg videre som rytter og instruktør der.


Dessverre skjedde det noe som satte en stopper for min rytter– og rideinstruktørkarriere. Jeg varmet opp en ”gal” spranghest før en konkurranse. Plutselig røk bittet, -metallbitt skal jo ikke ryke!!! Hesten fikk panikk. I vill fart løp den inn på konkurransebanen, og den hoppet over de hindrene som kom i dens vei. Den løp så fort at den i mistet alle skoene! Plutselig hoppet den til siden, og jeg deiset i bakken. Smertene var enorme. Det ble påvist en ryggskade, så å fortsette med hest og stalljobbing på heltid var utelukket. Derfor begynte jeg å studere ved universitetet i Trondheim. Samtidig instruerte jeg i rideskole, arrangerte rideleir, og var trener for to rideklubber i sprang og dressur. Jeg kjøpte dressurhesten Nino, og var selv aktiv konkurranserytter. Jeg har svært gode resultater å vise til, både som rytter og instruktør. Jeg har også vært dommer i dressurridning. I over 15 år dømte jeg jevnlig dressurkonkurranser.

I et halvt år tok jeg fri fra studiene og reiste ut i verden. I New Zealand var jeg lengst, der jobbet jeg på en stor gård som hadde hester, kveg og sauer. Jeg ble imponert over en av guttene som jobbet der. Han var rett og slett et naturtalent med hunder, og overtok stadig hunder som andre gav opp og skulle avlive. Disse hundene fikk han trygge, rolige og utrolig lydige. Han brukte kun positive treningsmetoder. En annen vi ble kjent med er  internasjonalt anerkjent som dommer og trener. Jeg ville helst ikke se når han ”trente”. Hundene var livredde! De ble straffet med elektriske støt når de gjorde ”feil”, og i tillegg benyttet han slag, spark og nakkegrep. At de stakkars hundene gjorde det bra i konkurranser er for meg en gåte. På denne reisen var jeg også i Australia og Afrika, og jeg har flotte minner fra turen. Senere reiste jeg også til Texas, USA for å lære mer om hest og horsemanship.

Jeg elsker å studere, hadde jeg kunne hatt det som levebrød, hadde jeg vært evig student. Jeg har en 7-årig utdannelse fra universitetet. Jeg har kompetanse innen biologi, sosialantropologi, norsk, pedagogikk og spesialpedagogikk. Fagkretsen gjorde meg attraktiv på jobbmarkedet, og de neste årene jobbet jeg mye med spesialundervisning. Jeg jobbet bl.a. ved skoler for voksne som hadde psykiske problemer og/eller rusproblemer. Jeg hadde fremmedspråklige elever som kunne lite norsk og hadde lærevansker. Jeg var også lærer for psykisk utviklingshemmede og døve. De siste årene har jeg jobbet som leder ved forsterket enhet ved en ungdomsskole. Det er en enhet som tilbyr spesialundervisning til elever i ungdomsskolen. Nå har jeg permisjon fra denne jobben, og jobber med dyrekommunikasjon på heltid.

 
Jeg er jeg gift med Paal og bor i Horten i Vestfold. Sammen har vi to barn, Henrik og Jostein. Mannen min er heldigvis også glad i dyr, så vi deler hus med B-gjengen, kattene Buster og Baltus og hunden Bonnie som har alle navn som begynner på B. Vi har også en flott katt som heter Nazario og en liten hund som heter Shana.

Husker du at jeg nevnte en dame som skrev et langt svar til meg for å hjelpe meg med Blakken? Nå bor jeg ikke så langt fra henne, og i et år hadde jeg gleden av å være elev ved hennes hundetrenerskole. Turid Rugaas er nemlig like flink med hunder som hun er med hester. Jeg har lært mye av henne. Det er godt å møte en person som er så kunnskapsrik og som deler mine grunnholdninger til hvordan man trener og behandler dyr.
                                                                         

                                                                                     Henrik og jeg

Jeg jobber mest som dyretolk og jeg lærer andre å komme nærmere dyrene. Jeg har hatt evnen til å ”snakke med dyr” siden jeg var liten, men i mange år kommuniserte jeg med dyrene uten at jeg var klar over det selv. Dyrene har alltid fortalt meg om de trives, om de har smerter og lignende. Til å begynne med forstod jeg ikke at jeg kommuniserte direkte med dyrene, jeg trodde bare at jeg var flink til å ”lytte”, observere og lese kroppsspråk.

 

                       Bonnie

I ettertid forstår jeg også hvorfor jeg så mange ganger har vært sint og frustrert over at anerkjente og såkalt ”dyktige” trenere har presset dyrene for hardt. Det er ikke få ganger jeg har sett hester med store smerter bli tvunget til å hoppe hinder eller gjøre tunge øvelser. Jeg har sagt fra til trenere flere ganger, men de har stått på sitt, nemlig at de mener at hestene er ”vanskelige” og ”umulige” og at de trenger å ”settes på plass”. Dessverre er det få rideinstruktører som forstår at en hest har vondt før den halter tydelig. Jeg har også tilsvarende erfaringer når det gjelder trening av hunder. Alt for ofte ser jeg eiere som trener dyrene sine med uakseptable metoder. Jeg reagerer på dette. Hvis mennesket har mer glede av treningen enn dyret, er man på ville veier, mener jeg. Trening av dyr skal minne mer om pardans enn om fribryting. Jeg vet at metodene mine fungerer. Katten min Bacchus kunne mange triks, faktisk flere enn en gjennomsnittshund! Jeg hadde aldri oppnådd slike resultater hvis jeg hadde straffet han for å gjøre feil. Jeg har bevist at jeg kan trene ulike dyr med imponerende resultater. Dyrene er trygge og de liker treningen fordi jeg har samarbeid og motivasjon i fokus. At jeg kan kommunisere med dyrene er også til stor hjelp.

Jeg vil alltid være en "evig student". Jeg lærer noe nytt av dyrene jeg møter, eierne deres, kursdeltakerne våre og kursholdere og forelesere som kommer min vei. Jeg er veldig glad i å lese. I tillegg deltar jeg regelmessig på etterutdannelser og kurs. Nå går jeg på to deltidsutdannelser, en i enhetsterapi og en i hypnoterapi og regresjon. Det er alltid spennende å lære nor nytt og utvikle seg!

Det er en sterk kommunikasjon mellom dyrene og meg, og jeg bruker evnene mine til å hjelpe andre. Jeg tar oppdrag som dyretolk. Jeg arrangerer også kurs i dyrekommunikasjon. Jeg tilbyr nybegynnerkurs for alle som vil lære å snakke med dyr. Jeg arrangerer også et fordypningskurs (dyretolkskolen) i dyrekommunikasjon og adferd. Med tiden har vi blitt flere som jobber sammen. Firmaet har fått navnet SIGRA-senteret (Sigra er kortform for Sissel Grana). På Sigrasenteret jobber det nå flere dyretolker som er utdannet hos meg, så jeg kjenner dem godt og vet hvilke flotte mennesker og hvilke sterke evner de har! Vi tilbyr flere tjenester, og vi holder gjerne foredrag og kurs over hele landet.

j

Sissel

                        Henrik og Baltus                               Pus sine høner....                                    

Henrik                                            Sissel

    
Bonnie, Baltus og Buster

  Shana, familiens siste tilskudd som kom til oss i april 2010. Hun er av rasen kleinspitz.