HVORDAN FOREGÅR KOMMUNIKASJONEN MED DYRENE?



Dyr kan ikke snakke, men de kan kommunisere. Det er (minst) fire måter de gjør det på:

1: Lyder 2: Lukt 3: Kroppsspråk 4: Telepati

De tre første tar vi ofte som en selvfølge. Vi forstår at en katt som mjauer eller freser har en hensikt med disse lydene. Likeså er det enighet om at dyrene kan kommunisere gjennom lukter, såkalte feromoner.

Folk forstår også viktigheten av å lære seg dyrenes kroppsspråk. Det finnes mange bøker om emnet, men dessverre er få av dem er gode. De fleste har en vinkling mot dominante og underkastende signaler, om dyret signaliserer at det er sterkt eller svakt. Da blir mye helt feil. Dyr bruker kroppspråket på en mye mer nyansert måte, det er ikke bare signaler de sender ut for å posisjonere seg. Kroppspråket brukes til gjensidig kommunikasjon. Jeg anbefaler en bok om hundenes kroppspråk. Den er skrevet av Turid Rugaas og heter ” På talefot med hunden, de dempende signalene”. Hun har avdekket mange små signaler som hundene sender ut for å fortelle at de er vennlige, at de har gode hensikter, at den de møter kan ta det med ro og så videre. Hundene kan også bruke dempende signaler for å fortelle at nå blir det litt for mye for meg, kan du være så snill å ta det med ro, jeg ønsker å komme ut av denne situasjonen og så videre. Eksempler på dempende signaler er gjesping, blunking, slikke seg rundt munnen, snu seg bort, legge seg ned, gå sakte og mye, mye mer. Mange av signalene kan man kjenne igjen hos for eksempel katter og hester også. De har dempende signaler alle sammen. Boken er foreløpig oversatt til 14 språk, og er en internasjonal bestselger! Jeg anbefaler den for alle dyreeiere. Når man forstår dyrenes kroppsspråk får man et helt annet samspill med dyret sitt. Man kan også sende dempende signaler tilbake til dyret sitt. 

Det er telepati-delen de fleste synes er vanskelig å tro på. Dyrene kommuniserer i stor grad gjennom bilder og følelser, og vi mennesker kan også trene oss på å bevisst motta dem, og å sende informasjon tilbake.

TELEPATISK KOMMUNIKASJON:
 

Telepati kan forklares på flere måter. Det kommer av de greske ordene tele og phatos, og kan oversettes med fjernfølelse eller tankeoverføring. Gjennom telepati får jeg tilgang til et universelt språk. Telepati kan brukes både mellom mennesker og mellom mennesker og dyr. Det er et språk som går på tvers av nasjonaliteter og arter.

Telepati kan benyttes to veier, det vil si at to individer kan sende og motta informasjon fra hverandre. Når jeg kommuniserer med dyr bruker jeg min egen kropp som sender og mottaker. Informasjonen utveksles uten at jeg snakker eller gir fysiske tegn. Kroppen fungerer som en antenne, og jeg får mye informasjon fra dyrene i denne ”tause kommunikasjonen”. Jeg kan oppfatte en annens tanker, sinnstemning eller opplevelser. Telepati fungerer også når det er avstand mellom de to som kommuniserer.

Telepati er en medfødt evne som alle har, i større eller mindre grad. De fleste av oss har desverre lært å undertrykke eller ikke stole på denne evnen, og de fleste nekter for at telepati er mulig. Hvis vi tenker etter har de fleste erfaringer når det gjelder telepati, men vi bortforklarer det ofte som tilfeldigheter. Et eksempel kan være at du tenker på en person, og akkurat da ringer vedkommende til deg. Noen mennesker forteller at de ”bare visste det” da nære venner eller familiemedlemmer var i nød eller døde. På samme måte har vel de fleste erfart at man kan ”sense” en stemning i det man kommer inn i et rom, selv om man enda ikke har snakket med de som er tilstede.

Jeg tror man må oppleve telepati selv før man tror på det, slik var det i alle fall for meg. Hvis noen hadde sagt at jeg skulle jobbe med dyrekommunikasjon i fremtiden, så hadde jeg trodd de var sprø. Med min akademiske bakgrunn og erfaringer som dyretrener hadde jeg ingen anelse om at slik kommunikasjon er mulig.

Å skulle overbevise noen om at telepati fungerer er nytteløst. Folk flest tror ikke på dette før de får konkrete bevis, de må oppleve det selv. Selv ble jeg overbevist da hunden min snakket med en dyretolk.  Det kom frem så mye fakta den dagen, som jeg ikke kunne forklare som juks, flaks, tolkninger, tilfeldigheter eller lignende. I ettertid skjønte jeg hvor heldig jeg var som møtte akkurat denne dyretolken. Hun jobber på et konkret nivå, og det var etterprøvbare faktaopplysninger som kom frem. Mange dyretolker holder en helt annen kvalitet, og kommer med generelle og vage kommentarer som det er umulig å etterprøve. Hvis mitt første møte med dyrekommunikasjon hadde vært med en slik dyretolk, hadde jeg aldri blitt overbevist. Jeg ser også at et stort flertall av dyreeierne er skeptiske når de kommer til meg. De håper at dyrekommunikasjon er mulig, men de våger ikke helt å tro på det. Når de drar etter samtalen er de ikke lenger i tvil: De har opplevd at kommunikasjon med dyr virkelig er mulig!

I vår kultur er vi opplært til at telepati er umulig, at det er fantasi eller for å si det rett ut: Galskap. Dette står i kontrast til holdningene man finner hos urbefolkninger. De lærer barna sine å kommunisere med naturen og dyrene. Tenk på indianerne som red hester i full galopp uten verken sal eller hodelag. Hvordan greide de å temme hestene, lære dem opp og ikke minst styre? Er det noen her hjemme som tør prøve på det samme?

Etter at jeg begynte med dyrekommunikasjon har jeg lagt merke til hvordan vi konsekvent avlærer barna våre den følsomheten de naturlig har for å kommunisere med dyr. Jeg opplever det hver eneste uke. -Hunden er lei seg, sa en liten gutt og pekte på en hund. Nei, det er den ikke, den er så glad så, sa moren, og dro han videre. Jeg hadde så lyst til å stoppe henne og si at jo, gutten din har helt rett! Den hunden er virkelig deprimert!

HVORDAN MOTTAR JEG INFORMASJON?

Dyrene kommuniserer i stor grad gjennom bilder og følelser. Vi mennesker kan trene oss på å motta dem, og å sende informasjon tilbake. Jeg vil her fortelle litt om de forskjellige måtene jeg kan motta informasjon fra dyrene på.

Når jeg kommuniserer telepatisk med dyr kan jeg få informasjonen på flere måter:

Følelser
Dyr sender meg følelser for å fortelle hvordan de har det eller hvordan de hadde det i en spesiell situasjon de forteller om. Eksempler kan være hjertebank, angst, uro, redsel, sorg, gråt, smerte og glede. Min erfaring er at dyrene har de samme følelsene som oss mennesker.

Å kjenne noe på kroppen
Hvis dyrene har ubehag eller smerter i kroppen kan de sende det til meg. Da kjenner jeg det på samme måte i kroppen min. Jeg har kjent mange slags plager på den måten, for eksempel hodepine, hofteproblemer, fordøyelsesproblemer, ryggplager og tannverk.

Bilder
Ofte sender dyrene meg bilder. Disse kan være forskjellige, jeg kan for eksempel motta bilder som ser ut som fotografi i farger eller sort-hvitt. Det kan også være enkle strektegninger eller lignende. Som oftest viser bildet noe i omgivelsene til dyret, men det kan også være et symbol. Noen ganger får jeg flere bilder i rask rekkefølge. De viser ofte et handlingsforløp.

Levende bilder
Av og til får jeg levende film fra dyrene. Det er spennende!

Ord og tanker
Jeg får ofte ord og tanker fra dyrene. Det kan være enkeltord som fremheves, eller hele setninger. Jeg skriver ned de opplysningene jeg får. Av og til kan ordvalget være litt originalt, eller grammatikken litt merkelig, men det er alltid fullt forståelig. Jeg tør ikke forklare hvordan denne oversettelsen foregår, men at det fungerer erfarer jeg hver eneste dag. Uansett hvilken nasjonalitet dyrene har, så får jeg informasjonen på norsk. En engelsk dyretolk vil få det på engelsk, en svensk dyretolk på svensk og så videre. Det er altså en oversettelse som skjer hos mennesket. Vanligvis skriver jeg mellom tre og syv sider under en konsultasjon. Språket er altså en viktig kanal å få informasjon på. 

Skrift
Av og til føler jeg at pennen bare flyr over papiret uten at jeg har kontroll på hva som blir skrevet. Dette kalles automatskrift, og det gir alltid mening når vi leser det.

Lyder
En og annen sjelden gang hører jeg lyder, det kan være støy, musikk og lignende som hører med til en episode dyret forteller om.

Smak
Jeg har også opplevd å kjenne smaken av noe, eller følelsen av å ha noe i munnen som jeg kan beskrive hvordan kjennes ut.

Spørsmål og svar
Jeg kan stille spørsmål til dyrene og få svar på dem. Andre ganger er det dyret som spør, og jeg eller eieren som må svare.

Ledet samtale eller snakke fritt
Det beste er å la dyret snakke fritt, da får man frem hva dyret har på hjertet. Noen ganger må jeg også lede samtalen, enten ved å introdusere tema eller stille mer detaljerte spørsmål. Som oftest er en samtale en kombinasjon av dette.

Når man er ny med dyrekommunikasjon er det vanskelig å få nok informasjon fra dyrene. Hvis du får et bilde av en mann, og det er all informasjonen du sitter med, så er det i grunnen mer forvirrende enn oppklarende. Hvem er dette, hvilket forhold har dyret til denne personen, hvorfor sender dyret et bilde av akkurat denne mannen?

Hvis du samtidig med bildet av mannen får en følelse av redsel har du fått vite mye mer. Hvis du i tillegg får inn ord som pappa, mammas kjæreste eller lignende har du kommet enda et godt stykke på vei.

Å bare motta informasjon på en ”kanal” er ikke lett. Kvalitet over samtalen blir det først når man tar inn informasjon på flere kanaler samtidig. Det er det som skiller en dyktig dyretolk fra de som er mindre flinke.

HVORDAN FORTELLER DYR OM HELSEN SIN?
Det er tre måter å få helseopplysninger på

1: Dyretolken "ser" for seg dyret, og kan "se" hvor det er problemer, lite energi osv.
Dette er en nøyaktig metode, svakheten er at det er vanskelig å si noe om hvor sterke plagene er, om det f.eks. er smertefullt, litt vondt eller bare stivt og ømt.
2: Dyretolken kjenner hvor dyret har vondt ved å kjenne tilsvarende smerte eller ubehag på sin egen kropp.
Dette er den måten jeg vanligvis får helseopplysninger på. Fordelen med å kjenne det på egen kropp, er at jeg kan si noe om styrken i plagene, er det smertefullt, eller bare stivt eller ømt. Hva hadde jeg selv ville hatt av tilpasninger og hjelp dersom det var min kropp som kjentes slik? Det som kan være vanskelig ved denne metoden, er at man ikke bare tar inn hovedproblemet, men man kan også få fokus på belastningsskader/feilbelastninger.
3: Dyret forteller selv hvor det har vondt eller hva som plager det.
Svært mange dyr får hjelp med helseplager etter at de har vært hos meg. Ofte er ikke eieren klar over at dyret har smerter, før det kommer frem i en samtale. Jeg har etterhvert fått et godt nettverk av veterinærer og andre seriøse behandlere, og jeg har fått bekreftet funnene mine utrolig mange ganger.

Til å begynne med er de fleste behandlerne overrasket over hvor godt jeg treffer, men det er jo ikke rart at opplysningene stemmer:
For det er jo dyrene selv som har fortalt meg det. Dyrene vet selvfølgelig hvor de har vondt!

Det er verdt å merke seg at jeg ikke kan forta en full helsesjekk av dyret. Dyrekommunikasjon er som ordet sier en kommunikasjon, jeg leser ikke tankene til dyret. Jeg får ikke vite mer enn det dyret selv forteller meg. De helseopplysningene dyrene nevner først eller gjentar flere ganger er viktigst. Noen dyr har plager mange steder på kroppen. Hvis de ramser opp alt vet vi ikke hvor vi skal begynne med å hjelpe dem. Min erfaring er at de sier det viktigste først. Når de har fått hjelp med det, forteller de ofte om andre plager de også trenger hjelp med under senere samtaler.

HENDER DET AT DYRENE IKKE VIL SNAKKE?
De fleste dyr er kjempeglade for å få en stemme! Da jeg var ny med dyrekommunikasjon opplevde jeg å ikke få kontakt med to av dyrene jeg øvde meg på, siden har det aldri skjedd. Det var nok hos meg selv problemet lå den gangen :-)

Du kan være trygg på at dyrene ønsker å snakke :-)

(Hvis jeg skulle oppleve at et dyr ikke snakker, tar jeg selvfølgelig ikke betalt)

KOMMUNIKASJON DER JEG MØTER DYRET OG EIEREN
Det er på den måten jeg liker aller best å jobbe. Det sikrer en høy kvalitet på samtalen, ikke minst fordi eieren er tilstede og kan komme med innspill eller spørsmål underveis, eller be meg formidle noe til dyret.

KOMMUNIKASJON PÅ AVSTAND
Telepati kan også foregå på avstand. Hvis jeg får tilsendt bilder og noen få opplysninger om dyret kan jeg utføre kommunikasjonen på avstand. Jeg noterer det dyret sier, og sender notatene til eieren. Når eieren ønsker det ringer han/hun til meg, og så gjennomgår vi samtalen. Hvis eieren og dyret har mulighet til å møte meg personlig anbefaler jeg det. Kvaliteten på samtalen blir aller best når jeg møter dyret.

Dyr jeg har møtt og kjenner godt er lette å ”kalle opp” på avstand. Med mine egne dyr gjør jeg det stadig vekk, og det hender også at jeg må kontakte dyr jeg har hatt konsultasjoner med i ettertid for å vite hvordan det går med dem, om medisinen virker, om de har ubehagelige bivirkninger og så videre. (Dette gjør jeg kun når det er avtalt med eieren)

Av og til har jeg avtalt konsultasjoner, og dyrene er så utålmodige at de tar kontakt med meg på forhånd. Det er ikke alltid jeg forstår hvem som tar kontakt, men jeg anstrenger meg alltid for å få rede på det. De gangene det har skjedd har det vært viktig for dyret å få en stemme så fort som mulig. Jeg kan gi et par eksempler.

En gang var det en hund som tok kontakt, og som hele tiden sa at han ikke ville dø. Han fortalte at eieren tenkte på å avlive han, og han var redd jeg ville komme for sent. Han gav meg flere opplysninger slik at jeg skjønte hvem det var. Jeg kontaktet eieren som ble veldig overrasket og glad. Det var jo av hensyn til hunden hun vurderte avliving, og hun ble glad for at han ville leve videre selv om han var syk. Hun ville jo egentlig ikke avlive hunden, men "alle" mente det var det beste for han. Hunden lever fortsatt, og både han og eieren er lykkelige for det.

En annen gang hadde jeg avtalt konsultasjon med en katt. Det eneste jeg visste om den var at den kom inn til dyrlegen for å bli avlivet, og at en av veterinærassistentene reddet den og tok den med hjem. To netter på rad tok katten kontakt. Hun fortalte at hun var mor. Under svangerskapet hadde hun hatt mye dødsangst fordi hun visste at eieren ville avlive henne og dermed også barna hennes. Hun mente det var derfor to av ungene hennes ble ødelagt. Hun visste at veterinærassistenten hadde gjort en avtale med meg, men siden jeg hadde utsatt avtalen og eieren reiste på ferie etterpå, så hun at tiden var i ferd med å renne ut. Hun hadde to ønsker som jeg måtte formidle til eieren: 1) To av barna hennes var alt for utrygge til å få nye hjem enda. De måtte få mer tid sammen med moren, slik at hun fikk dem trygge før de ble gitt bort. 2) Hun var så redd for fremtiden. Hun ba om å få et varig hjem hos veterinærassistenten som hadde reddet livet hennes og som hun elsket av hele sitt hjerte.

Jeg kontaktet eieren, og det viste seg at kattens biologiske kattunger døde kort tid etter fødselen. Det var de to hun hadde så stor skyldfølelse for å ha "ødelagt". Hun fikk adoptere andre kattunger, noen fikk et nytt hjem etter "vanlig" tid, de to andre (eieren skjønte med en gang hvilke to hun mente) fikk hun beholde ekstra lenge slik hun ba om. Også det andre ønsket hennes skulle bli innfridd dersom hun gikk godt overens med de andre dyrene i familien. Katten var heldig som hadde fått en eier som var åpen for å lytte til ønskene hennes, og på den måten sikre henne en bedre livskvalitet.

Fortsatt skeptisk?   Les mer under  kundereferanser   og  dyresamtaler