Noen samtaler

Da katten min forsvant…

Bare noen måneder etter at jeg hadde begynt med dyrekommunikasjon, skjedde det noe som fikk meg til å ta evnene mine på alvor. En torsdag ettermiddag kom ikke en av kattene mine, Bacchus, hjem som vanlig. Han kom heller ikke inn i løpet av kvelden. Mannen min, Paal, var ute og ropte på han ved flere anledninger. I slike situasjoner går jeg vanligvis og roper på katten ved ytterdøren, og jeg tar også en liten tur i nabolaget for å se etter han. Denne gangen var jeg imidlertid helt passiv.

Fredag morgen var han fremdeles borte. Paal foreslo at jeg skulle ta kontakt med han, for å finne ut hvor han var. Jeg torde ikke gjøre det. Dyrekommunikasjon var forholdsvis nytt for meg, og jeg var redd for hvilke tanker og følelser jeg ville få dersom jeg ikke oppnådde kontakt. Tenk om han lå død et eller annet sted! Heller ikke denne dagen ropte jeg på katten, men plutselig bare visste jeg at han var innesperret. På formiddagen gikk jeg ut. I nabolaget hadde vi en biloppsamlingsplass for gamle/vrakede biler. Jeg gikk rett inn på kontoret der, og sa at jeg var bekymret for den sorte katten min. Hadde de sett han? De fortalte at de ikke hadde sett katten denne dagen, men han hadde vært der dagen før.

Litt senere kom en liten gutt inn på kontoret. Han sa at det satt en katt i en bil. Han fikk ikke opp bildørene, så han greide ikke slippe den ut. Vi gikk bort til bilen alle sammen, og ganske riktig: Der satt Bacchus! Bilen var bulket, så de måtte bryte opp døren for å få han ut. Gjett om han var glad!

Det de mente hadde skjedd, var at han hadde gått inn i bilen dagen før, da bildøren stod oppe. En kunde som har sett etter bildeler har sikkert ikke sett katten, og smekket igjen døren. Jeg er utrolig glad for at vi fant han, hvis ikke hadde han blitt sittende der til over helgen, kanskje enda lenger. I verste fall hadde han dødd.

Jeg er ikke i tvil om at det ikke var tilfeldig at jeg gikk dit og spurte etter han. Jeg har aldri vært der og spurt etter han før! Han må ha sendt en beskjed til meg om hvor han var som underbevisstheten min oppfattet.

Noen år senere var vi på seilferie langs svenskekysten. Jeg hadde fortalt kattene at vi skulle på en 10-dagers ferie før vi dro, og at naboen skulle passe dem mens vi var borte. Naboen sendte oss tekstmeldinger hver dag. Hun fortalte at Bacchus ikke hadde vist seg siden vi reiste. Jeg ble mer og mer urolig. Det gikk flere dager. Jeg hadde vært redd for å ta kontakt med han, for jeg er jo alltid engstelig for at det skal ha hendt han noe. Den femte kvelden kontaktet jeg han. Han fortalte at han var i skogen, og at han hadde det fint. Jeg forklarte han at vi var redde og urolige siden han ikke hadde vært innom naboen på lenge. Han skjønte ikke denne bekymringen, for han hadde mat nok og nøt sommeren. Jeg sa at vi var så bekymret at vi vurderte å avbryte ferien for å komme hjem til han. Jeg ville forsikre meg om at han hadde det bra. Kan du ikke rusle innom naboen, spurte jeg. Da får vi beskjed om at du har vært der, og så blir vi glade og rolige. Joda, det kunne han da godt, svarte han. Tjue minutter senere fikk vi teksmelding fra naboen; Bacchus hadde kommet hjem til henne!

Det er betryggende å vite at jeg kan kontakte dyrene mine hvis de kommer bort. Imidlertid er dette noe jeg alltid gruer meg for å gjøre. Dyrene blir som barn i familien vår, og jeg er alltid engstelig for at det skal ha hendt dem noe hvis de ikke kommer hjem.

Hunden Simen og hans tanker om døden

Han var en høy og slank herremann som jeg la merke til med det samme jeg så han. Simen het han, var 12 år, og blanding av alaska husky og pointer. Jeg snakket med han en halvtimes tid, og jeg kommer aldri til å glemme han og det han lærte meg.

Det første han fortalte var at det var problemer med maten. Han hadde en tristhet og en sorg i seg, og kjente seg ”ferdig” med livet her. Han var klar til å gå videre, og ba eieren innstendig om å gi slipp og å forberede seg på at han skulle dra. Jeg kjente tydelig at han lengtet etter døden. Han gav meg noen nydelige bilder. Først viste han meg en engel som bevegde på de store vingene sine. Bildet gled over til å bli en staslig ørn som gled med sitt store vingespenn over himmelen. For meg var det symboler som viste et ønske om å få dø – en lengsel etter å slippe fri.

Han ba eieren om å ikke holde han igjen. Jeg kan ikke dra før du er forberedt og tør å slippe meg. Han sa at han og eieren var nært knyttet til hverandre, men at hun måtte stole på at hun kunne stå på egne ben, og la han gå.

Han fortalte at han hadde problemer med kroppen sin. Den er stiv, øm og jeg har mye vondt, sa han. Jeg har også mageproblemer. Det er noe feil med fordøyelsen min. Jeg tar ikke opp næringen godt nok, og maten kommer uførdøyd ut igjen.

Han gav meg et tilbakeblikk fra den tiden han var valp og unghund. Han hadde jobbet som sledehund, fortalte han. Han likte ikke treningen, fikk gnagsår av selen, og han hadde ikke innfridd forventningene. Fordi han ikke ble god, visste han at eieren ville avlive han. Han var bare unghunden, han var livredd og hadde angst for å dø. Men så kom du og reddet meg, sa han til hun som eide han nå. Han var utrolig takknemlig for det.

Han hadde også vært utsatt for nakkestraff. Det synes han var ydmykende. Han fortalte mye mer enn dette, men dette var det viktigste.

Eieren kunne bekrefte opplysningene han gav meg. Han hadde vært trekkhund i sine yngre dager, men han var ”for stor” og ikke god nok. Derfor skulle han avlives da han var ca 1 ½ år, men hun reddet han i siste liten. At han var klar for å dø nå som han var gammel og syk, hadde hun nok fått med seg. Men som han selv sa, var det hun som måtte greie å ”gi slipp” før han kunne få slippe. De hadde diskutert avlivning i familien, men hittil var det hun som hadde holdt igjen.

Det han fortalte om mageproblemene stemte også. Han hadde hatt så treg avføring, at han hadde hylt når han skulle på do. Etter råd fra veterinæren hadde hun derfor gitt parafin i maten. Mat dynket med parafin passerer nokså ufordøyd gjennom fordøyelseskanalen. Hun hadde også registrert at han var blitt stivere i kroppen, og at han av og til hadde vondt for å bevege seg.

Samtalen gjorde inntrykk på meg. Det var så sterkt når han fortalte om hvor forskjellig han opplevde tanken på døden. Som unghund hadde han vært livredd for å dø. Han var ikke klar til å forlate livet, og hadde dødsangst. At hun reddet han den gangen, var han evig takknemlig for! Nå var han gammel og syk, og døden var ikke skremmende lenger. Nå lengtet han etter å få dø -å få slippe fri.

Ikke lenge etter samtalen fikk vi en e-post fra eieren. Hun skrev blant annet:

Nå er det over. Han sovnet fort og fredfullt inn. Familien var med, og det var veldig fint. Dyrlegen var flink, og informerte oss på forhånd om det som kom til å skje. Vi er nettopp ferdige med begravelsen. Han fikk en lun gravplass på plena vår, like ved huset vårt. Datteren vår la nedi tre barkongler som gave, mens vi voksne gav to halsbånd. Den andre hunden vår var også med på begravelsen. Hun fikk se ham, men hun hadde ikke så veldig lyst. Hun forstod det nok. Jeg har skrevet navnet hans på en stein, som vi skal legge oppå.

Sender med et bilde som jeg tok av ham i morges. Tusen takk for all hjelp med Simen. Det tror jeg gjorde alt lettere for meg. Eller, det vet jeg. Og han vil nok holde øye med oss og den andre hunden vår fra der han er nå, skjønner jeg :-) Hilsen Gunn Marit m. fam.

Om døden

Flere dyr har snakket med meg om døden. Jeg har møtt dyr som er så syke og mette av dage at de ønsker hjelp til å dø. De fleste dyrene jeg har snakket med vil leve, selv om de er svært gamle eller syke.

Mange har en mening om hva som er riktig eller galt, og de som står på utsiden har ofte alt for bastante meninger om dyret bør avlives eller ikke. Dyreeieren opplever ofte et press i denne vanskelige situasjonen. Skal dyret slippe flere lidelser, eller skal det få dø en naturlig død?

Jeg kan snakke med dyret og spørre hva det ønsker. Sorgen kan bli lettere når man vet at man valgte avliving fordi dyret selv ønsket det. Eventuelt slipper man å ha dårlig samvittighet fordi man lar dyret leve videre med sykdom og skader, dersom dyret selv forteller at det ønsker å leve videre. For eieren er det godt å vite at dyret er enig i en så viktig avgjørelse.

Hunden med hofteplagene

Jeg kom inn i en toppleilighet i Oslo, og der møtte jeg et koselig par og dyrene deres. Hunden deres er en liten dame, som det var lett å kommunisere med, spesielt sendte hun meg mange følelser. Jeg fikk kjenne litt av hvert ”på kroppen” i løpet av samtalen. Hun fortalte mye, men her nevner jeg først og fremst det som har med helsen hennes å gjøre.

Det første hun sendte meg var hjertebank og uro, nesten som en sitrende spenning. Jeg ble andpusten, og jeg trakk pusten raskt og kort. Jeg følte nesten at jeg måtte hige etter pusten.

Hvorfor sender du meg alt dette, spurte jeg. Fordi det er slik jeg er, sa hunden. Jeg blir veldig fort redd, utrygg og usikker, og da tar kroppen over, liksom. Hjernen kobles ut, og da gjør jeg mye jeg ikke vil. Jeg er ikke hyper/urolig hele tiden, det er nesten som jeg har en av- og påbryter. Jeg forstod at hun var stresset, og at denne uroen kunne oppfattes som en del av personligheten hennes. Eierne kjente det godt igjen, og jeg gav dem hjelp og råd i forhold til dette.

Hun fortalte at hun ikke ville bo her. Hun ønsket å bo friere, og jeg skjønte at hun savnet det stedet der hun kunne gå inn og ut som hun ville. Et sted der hun kunne ha frihet, oversikt og mulighet til å passe på. Etterpå fortalte eierne at det var hytta hun savnet, for der hadde hun det slik som hun beskrev.

Jeg gikk grundigere inn på helse, og fant blant annet at det var problemer med bekkenet. Det føltes ikke stødig, og jeg merket at jeg belastet benene ujevnt. Jeg hadde minst av kroppstyngden på venstrebenet, dette benet plasserte jeg lenger bak enn normalt. Jeg kjente også ubehag i benet. Den ene eieren er muskelterapaut, og hun trykket på hoftene til hunden. Jeg satt i sofaen, og så ikke hva hun gjorde, men plutselig kjente jeg en sinnsyk smerte i bekkenet. Det var så vondt at tårene kom, og jeg ble helt svimmel og uvel. Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen! Muskelterapauten sa at det hadde kjentes ut som om noe ”gikk på plass” akkurat i det jeg hadde reagert. Vi undret oss over dette, og da jeg sendte dem samtalen på e-post, foreslo jeg at de skulle ta røntgen av bekkenet hennes.

Ikke lenge etter fikk jeg denne mailen fra eierne:

Tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan det går med henne. Vi har nå tatt røntgen av hoftene hennes og de fant noe rart…..bekkenet hennes var ikke ordentlig grodd sammen på to ulike steder! De visste ikke konkret hvorfor det er sånn med henne, men det kunne være flere faktorer; gener, hormoner, at hun falt ned fra en ganske høy avsats da hun var liten, men de kunne ikke si noe sikkert. Det er ikke noe så drastisk at hun må operere eller noe, men det er klart at muskulaturen rundt er blitt stram. Hun har belastet benet (det venstre bakbenet) skjevt, så nå har vi en plan for å myke opp musklene, tøye og styrke de delene hun ikke har belastet så mye. Vi har fått hjelp av en fysioterapeut til øvelser og massasje. De er veldig forståelsesfulle for hennes væremåte, at hun ikke vil behandles og tas på av andre, derfor har vi laget et opplegg som vi skal bruke hjemme hvor hun føler seg trygg og er rolig. Vi har i tillegg meldt oss på et massasjekurs for hunder :o) Vi gleder oss masse :o) Vi kommer til å “låne” hunden til broren min for å ta med på kurset, det blir for mye for den lille frøkna med masse mennesker og fremmede hunder.

Hun er dessuten generelt stram i muskulaturen, ikke så rart når hun spenner seg så mye, derav også stram brystmuskulatur, du nevnte jo kortpustethet, dette kan jo ha en sammenheng. Vi håper vi kan hjelpe henne med dette fremover, vi er alle positive til det :o)

Katten Luzy

Luzy er katten til noen i familien vår. Hun er godt voksen dame, og de har hatt henne siden hun var kattunge.

Jeg har kjent Luzy i mange år, men jeg må innrømme at jeg aldri har likt henne spesielt godt. Jeg liker best kosete katter, men Luzy er en redd kattepus som helst går unna når du skal klappe henne. Et års tid etter at jeg begynte med dyrekommunikasjon fikk jeg lyst til å prøve å prate med henne. Forventningene mine var ikke særlig store, for jeg har alltid tenkt på henne som engstelig og litt dum.

Da jeg skulle prate med henne opplevde jeg at hun oppførte seg annerledes. Hun ville være nær meg, og da jeg koste med henne malte hun høyt. Hun lente seg mot hånden min i stedet for å trekke seg unna. Samtalen begynte, og den skulle det bli en skikkelig lærepenge for meg.

Hun startet med å sende meg hjertebank, og jeg kjente en tydelig angst og uro. Stakkars deg, har du det sånn hver dag, spurte jeg, og hun bekreftet at sånn var det å være henne. Hun sa at hun var glad for at jeg endelig ville prate med henne. Hun hadde ventet lenge på at jeg skulle gi henne en stemme. Hun konfronterte meg med hvorfor jeg hadde brukt så lang tid. Luzy hadde ventet og ventet og ventet på denne samtalen, men jeg hadde skuffet henne gang på gang. Du har ikke villet ta meg på alvor, sa hun. Du har sagt stygge ting om meg uten å gjøre forsøk på å forstå meg. Livet mitt har ikke vært lett, og det er mange grunner til at jeg har blitt slik jeg er.

Jeg ble født et sted med mye uro. Det var mye støy, (hun sendte støy og musikk som jeg hørte tydelig) og hele tiden mange folk som skulle se på og holde på med oss kattungene. Verst var det med alle barna som gjorde som de ville med oss, vi ble løftet og flyttet på hele tiden. Vi ble ikke beskyttet mot alle menneskehendene, og det gjør at jeg den dag i dag ikke liker hender.

Jeg mistet familien min alt for tidlig. Jeg var ikke klar for å forlate moren min, til det var jeg altfor liten, redd og utrygg. (Eierne bekreftet at de hentet henne på et urolig sted da hun bare var 6 uker)

Da jeg var liten fikk jeg mye juling av andre katter. To hannkatter mishandlet meg ofte. Jeg følte at de samarbeidet om å “ta” meg, møtte jeg ikke den ene, så kom den andre og banket meg opp. Av og til mishandlet de meg sammen. Luzy sendte meg nå en panikkfølelse. Angrepene kunne komme hvor som helst fra, og uansett hvor jeg festet blikket var det områder jeg ikke hadde oversikt over. Det var helt grusomt å kjenne angsten og panikken! Jeg følte meg som om jeg var i en krigssone. Luzy fortsatte: De jevnlige angrepene ødela mye for meg. Jeg fikk angst for å være ute alene.

Men hvorfor er du redd for folk, spurte jeg. Jeg er ikke redd for mennesker, svarte hun. Jeg vil bare ikke ha noe med ukjente å gjøre. Jeg vil være nær folk, men ikke inntil. Jeg liker sjelden at noen tar på meg, en fremmed hånd som nærmer seg, det minner meg om hvor grusomt jeg hadde det i barndomshjemmet mitt. Dessuten har jeg mye kløe i huden, og da er det ubehagelig og av og til vondt å bli strøket på. (Hun klør så mye at hun har slikket bort pelsen enkelte steder på kroppen)

Luzy fortalte mye om familien sin. Det var tydelig at hun elsker menneskene sine. Jeg er glad i familien min, sa hun. Jeg er veldig takknemlig for å være her. Jeg er ingen lett katt, men de aksepterer meg for den jeg er. Jeg blir sett i hverdagen, og føler meg som et viktig medlem av familien. Det er godt for meg, for jeg er egentlig veldig redd og usikker. At jeg er trygg hjemme er det som har berget meg!

Hun fortalte mye mer også, men det tar jeg ikke med her. Men det siste hun sa må jeg fortelle dere.

Luzy sa at hun er redd for andre katter etter at de to kattene mishandlet henne så ofte når hun var ung. Luzy fortalte at nå var det en katt i nabolaget som hun var sjef over. Luzy skammet seg over hvordan hun oppførte seg mot denne katten. Jeg er tøff mot den, skikkelig slem. Det er leit at jeg er slik mot den, for jeg vet jo hvordan det er å være redd og få juling. Hun viste meg hvor den andre katten bodde, og da jeg pekte mot et av nabohusene kunne eierne bekrefte at de hadde sett at hun var slem mot katten som bodde der. De hadde flere ganger måtte gripe inn og redde den andre katten fra Luzy.

Hvorfor gjorde samtalen med Luzy slikt inntrykk på meg? Det er flere grunner til det. Først og fremst fordi hun hadde rett: Jeg hadde dømt henne uten å gjøre et eneste forsøk på å forstå henne. At hun er redd og engstelig er ikke det minste rart når man har fått vite hva hun har gjennomgått i barndomshjemmet sitt og i ungdomstiden. Følelsene hun sendte meg var enormt sterke. Følelsen av angst og panikk når hun var ute alene glemmer jeg aldri! Jeg skjemmes over at jeg trodde hun var dum. Jeg lærte at jeg aldri skal dømme noen uten å kjenne årsakene til hvorfor de er som de er.

Jeg ble også rørt over at hun torde fortelle om hvor slem hun er mot nabokatten. Luzy skammer seg over at hun ikke er et dugg bedre enn kattene som mishandlet henne da hun var ung. Det er trist, og vi kjenner alle parallellhistorier i menneskenes verden. Luzy er mobbeofferet som mobber selv.

Katten som hadde mark i magen

Jeg var på sommerferie en ukes tid hos noen venner. De bor landlig til, og familien teller flere firbente enn tobente. Da vi kom fortalte venninnen min at hun hadde sett at en av kattene hadde mark. Derfor hadde hun vært hos dyrlegen og skaffet markekurer til hele gjengen. Jeg så at tubene lå klare til bruk.

Jeg tenkte ikke noe mer på det, før jeg en ukes tid senere pratet med den ene katten. Den fortalte at den trengte hjelp med magen, for den ble ”spist opp” der. Jeg sa at eieren var klar over det, og medisinen du har fått vil hjelpe. Jeg har ikke fått medisin, sa katten. Jo da, det har du fått sa jeg. Og så sendte jeg bilder av tubene jeg hadde sett da jeg kom til gards. Katten gjentok at den ikke hadde fått medisin, men i stedet for å lytte, forklarte jeg igjen hvordan medisinen så ut, og at den ville drepe marken. Det er mark der enda, sa katten. Hun hadde gitt opp å fortelle meg at hun ikke hadde fått medisin. I stedet sa hun at hun trengte mer medisin. Jeg må få hjelp med dette, jeg blir spist opp innenfra, sa hun.

Da jeg etterpå gikk gjennom samtalen med min venninne ble jeg lang i maska. Kattene har ikke fått markekuren enda, sa hun.

Jeg lærte at jeg skal lytte til dyrene. De forstår mye mer enn vi tror.

Nyhetsmail

Motta våre nyhetsmail om kurs og aktiviteter

Sissel's blogg

Timebestilling

For timebestilling for deg selv eller ditt dyr, ring oss eller benytt våre bestillingskjemaer.

40 84 17 84